Darwinismen i dag
(Fra boka: 'Darwin 200 år' av Peder A. Tyvand)
Ytringsfrihet i Norge i dag
Darwinismens stilling i norske medier kan karakteriseres med ett ord: enerådende. Enten det er natur eller kosmos, er det den eneherskende holdning i NRK og andre hovedkanaler. Evolusjonister får fritt boltre seg med sine lettvinte påstander om livets opphav og muligheter for liv i rommet etc. Det er sjelden noen i det hele får komme til motmæle. Mer typisk er det at evolusjonister hamrer løs mot karikerte, innbilte motstandere, uten mulighet for gjensvar. Darwinister har et knugende grep om undervisning, forskningsinstitusjoner og media. Maktposisjonen består, ikke minst fordi kritikk er sensurert vekk i over et halvt århundre. Vil man ikke vite av vitenskapelig kvalifisert kritikk av darwinismen? En hører ofte at kritikken kommer fra en håndfull 'kreasjonister' i USA. Men over 700 vitenskapsmenn fra hele verden med doktorgrad i naturvitenskap stiller sine navn bak kritikken. Alle disse har undertegnet et felles opprop med krav om at darwinismen utsettes for kritisk prøving. I Norge finnes det veldig få universitetsbiologer som tør risikere dette på grunn av faren for represalier.
1800 tallets mytologi i møte med fornuften
Darwinismen er en mytebasert ideologi fra midten av 1800-tallet. Vi må ikke la oss dupere til å tro at den representerer fornuften. Fornuften viser seg alltid ved romslighet og åpenhet for debatt. Ufornuften og darwinismen gjør det stikk motsatte. Darwinismen er mer opptatt av makt enn fornuft. Det er viktigere å få rett enn å ha rett. Over 30 år som kritiker av darwinismen, har vist at det sjelden eller aldri åpnes for fri debatt. Når den skal konfrontere motstandere, er det ingen åpen, vitenskapelig tilnærming. En snakker om noen, i stedet for med noen. Det kalles på godt norsk for baktaling, ikke noe honnørord akkurat.
Foreningen Origo Norge har eksistert siden 1996. Den er etter det vi kjenner til det eneste organiserte motalternativet til darwinismen her i landet. Denne foreningen har vist mye større åpenhet enn darwinistene ved å la dem slippe til hos oss. Darwinister lukker sine dører for oss, mens vi åpner dører for dem. Vi prøver få til fri brytning av meninger i det offentlige rom. At darwinister kvier seg for å komme med sine innlegg, får være deres sak. Målet får være at enhver ansvarlig samfunnsborger selv kan bli satt i stand til å gjøre seg opp sin mening. En alminnelig logisk analyse av et vanskelig spørsmål, kan gå som følger:
i) En setter opp en påstand ii) En samler argumenter for og mot denne påstanden iii) En avveier de ulike alternativer mot hverandre. Argumentenes troverdighet og relevans mht. grunnpåstanden vurderes. iv) En konkluderer med enten å akseptere, tvile på eller forkaste den framsatte påstanden.
Om en kommer over argumentasjon fra darwinistisk hold, er det ofte en helt annen énsidig holdning: Påstand: Mennesket stammer fra en primitiv urcelle. Til støtte for dette har en to argumenter: DNA-basert genetikk og fossilfunn. En hevder at alt DNA og alle fossilfunn henger kontinuerlig sammen. En slår fast som et absolutt faktum at mennesker stammer fra en primitiv urcelle.
Men dette er ingen analyse: Verken analysen eller konklusjonen holder mål. Arvestoff fra ulike arter henger ikke sammen. Fossilfunn av ulike arter henger ikke sammen. Kontinuiteten som fastlås av darwinister eksisterer ikke i det hele tatt. Kontinuiteten finnes nok i darwinistenes hoder, men ute i virkeligheten har få andre funnet den. At koding i DNA er bygd opp digitalt (trinnvis), skulle gi et hint om at det ikke er kontinuerlig.
I de senere år er det imidlertid kommet et nytt grunnlag innen faget med biologiske algoritmer. Algoritmene er kodet og lagret i DNA, og er hovedtemaet i denne boken. Til tross for at ledende darwinister vet at framtidens biologi vil bli en algoritmisk vitenskap, er det foreløpig få biologer som i noen grad har tatt det inn over seg. De som har arbeidet med algoritmer (matematikere/statistikere og datafolk) vet at de er sårbare for små tilfeldige endringer. Det er en merkelig og udokumentert påstand at en slår fast eksistensen av en sammenhengende rekke av funksjonelle, genetiske algoritmer fra urcelle til menneske. Spørsmålet er om alle ledd i denne rekken kunne dane funksjonelle koder for levende organismer.
Konkret manifesterer problemet seg i form av forplantningsbarrierer. Hver gang det viser seg at en kryssbefruktning (hybridisering) mellom to gitte arter er umulig, setter det en effektiv stopper for kontinuiteten fra art til art. Det skyldes jo at DNA-kodingen har form som et dataprogram. Nye programdeler oppstår ikke av seg selv, i små trinn. Ingen har noensinne sett en lang kontinuerlig rekke av nesten like og fullt ut funksjonelle programmet. Dermed blir det brede og uoverstigelige barrierer mellom krypdyr, fugl og pattedyr. En kan ikke nekte folk å tro på en slik sammenhengende/kontinuerlig rekke av overganger. Men det krever stor tro å gjøre det! Det er verken empirisk eller fornuftsbasert, og alt bør ikke skje via skattebetalernes penger.
Det virker i det hele som darwinismen er blitt beskyttet mot et offentlig møte med den kritiske fornuft ( Se 'Vitenskap eller myteformidling' i bloggen under her) Filosofiprofessor Thomas Nagel, professor i filosofi ved New York University mener den darwinistiske forståelsen av verden ikke holder mål. Han kaller den for "ideologisk teoris heroiske triumf over 
sunn fornuft". Denne seieren har hatt en pris i form av filtrering, sensur og maktspråk gjennom minst 50 år i Norge.
Hva viste Darwin oss?
Biologi professor Nils Chr. Stenseth hevder sammen med kollega Klaus Høiland flg. i Aftenposten 13.10.2008: -Charles Darwin viste oss at vi mennesker er en del av naturen som omgir oss. Dette er vel omtrentlig, mer som et Ole Brumm sitat: 'ja takk begge deler'. En får til en merkelig dobbelthet: 'både utenfor og midt i naturen samtidig'. Et mer konsistent utsagn ut fra deres ståsted hadde vel vært: -Charles Darwin viste oss at vi mennesker er en del av naturen som vi går i ett med. I så fall ville mennesket kun vært ett naturvesen, og en ville sluppet filosofisk dualisme i en naturalistisk lære. På den annen side er ikke et slikt utsagn verken vitenskapelig opplysende eller nyskapende. Franske opplysningsfilosofer hadde sagt dette lenge før Darwin, på 1700-tallet.
Det positive bidraget til Darwin er at han påpekte en viktig prosess som skjer innenfor en artspopulasjon, i et miljø hvor det er begrensede ressurser til rådighet. Da vil det naturlig utvalg (seleksjon) favorisere individer som er best tilpasset miljøet på bekostning av de individer som er dårligere tilpasset. Denne favoriseringen kan gå på at en lettere får tak i mat, kan unnslippe eller forsvare seg mot fiender. Sist men ikke minst at en lettere kan formere seg og bringe gunstige egenskaper videre til neste generasjon. De egenskapene som gjorde at en var bedre tilpasset et bestemt miljø enn de som ikke besatt disse egenskapene.
Det naturlige utvalg innenfor et miljø og en art var en innsikt som Charles Darwin prøvde bringe videre. Dessverre har denne innsikten blitt overskygget av mye annen støy (ideologi), som raskt ble importert i 'læren'. Darwins bidrag til biologien er hele tiden blitt kompromittert ved at denne kunnskapen er sauset sammen med ideologiske fordommer. Én av disse fordommene er at livet blir til av seg selv, når det finnes tilstrekkelig med næring, varme og støy.
Hvordan oppstår liv?
På Darwins tid var det vanlig å tro at larver og annet småkryp oppsto av seg selv inne i en gjødselhaug, som fikk stå og 'godgjøre seg'. Denne fordommen hadde høy status og fikk sin egen vitenskapelige betegnelse: Spontan generasjon. Det er troen på at liv blir til av seg selv, når forholdene ligger til rette for det. Det innebærer at det finnes tilstrekkelig med næring, passende temperaturs og en passe dose med 'bakgrunnsstøy'. Darwins samtidige skulle der spille en større rolle enn han selv. Louis Pasteur (1822-1895) fant at liv bare kan bli til av liv. Pasteur gjorde mange eksperimenter der han foretok desinfisering ved kraftig varmebehandling slik at alle egg, frø og larver ble avlivet. Da fant han ut at inne i en fullstendig desinfisert gjødselhaug, ville det ikke komme et eneste lite kryp til verden. Ingenting kunne bli til i en gjødselhaug, om det ikke fantes livsspirer der allerede. Livsspirer som var kommet fra annet liv.
Pasteurs avlivning av spontan generasjon var et skudd for baugen på darwinismen, innerst inne har en aldri kunnet akseptere det nederlaget. Darwinismen må jo forutsette at alt liv blir til av seg selv, uten styring ovenfra. At livet skal ha en kilde høyere enn livet, kan den ikke tåle. Den har på forhånd vedtatt at livets kilde må ligge på et lavere plan enn livet. Møtet med Pasteurs overbevisende empirisme, førte til en strategiske tilbaketrekning. En flyttet påstanden om spontan generasjon langt bakover i tid, og nylig også utover i rommet. Noen hevder nå at meteoritter bragte med seg materie i form av bakterier eller aminosyrer, som så er blitt til liv. Som om en bakterie uten kjerne, kan formere seg uten vert og næring, og at en brennende komet ikke ble like varm som Pasteurs gjødselhaug?
Darwinismen hevder spontan-generasjon kun i ursuppen. Det var bare en fjern og enslig liten første 'nesten-celle', som ble til 'av seg selv'. Men nesten-cellen måtte ha noe å dannes ut fra. Så en tror proteiner ble dannet ved elektriske gnister i en ursuppe med enklere karbonforbindelser. Og så skulle disse proteinene videre ha organisert seg selv, laget sine egne cellemembraner og kjerner. Laget sine egne algoritmer, egne koder, egne avlesnings og reproduksjonsmekanismer. Dette spinkle nesten-liv var enten omgitt av oksygen, som en livsfarlig fiende. Eller omgitt av en atmosfære uten oksygen, slik at ånding for energiomsetning ikke var mulig. På toppen av dette, måtte dette første nesten-livet lete etter næring, fordi enhver form for næring forutsetter liv. Intet liv kan overleve på uorganisk materiale (tygge stein). Ingen næringstilførsel kan trylles fram uten liv. Liv som må være i stand til å iverksette fotosyntese. I darwinistenes 'teorier' for livets opphav, er det med å skaffe seg næring helt ute av bildet. Det skal sterk tro til for å satse på dette, men 'må man så må man' virker det som.
Det er ikke bare overtroen på spontan generasjon som er flyttet bakover i tid. Det samme unnvikelsesmanøveren brukes for alle betente overganger mellom artene på vei fra amøbe til menneske. Det er visstnok ingen eksisterende dyr som stammer fra andre typer konkrete dyr lenger. Mennesket stammer ikke lenger fra apene, men 'har felles apelignende forfedre med apene.' En flytter hele spekulasjonen om en felles avstamning akkurat passe langt tilbake i fortidas tåkeheim, til at det skal være umulig å motsi spekulasjonen. Darwinismen er gjennomsyret av en grunnleggende lettvinthet i forhold til hvor lett det er å få til liv. Utdøing er ikke noe problem, det gir bare ledige økologiske nisjer.
Om de ikke er villige til å kritisere eget ståsted, kritiserer de gjerne lignende standpunkter hos andre. De hevder at det er kreasjonistene som bærer den gamle overtroen om spontan generasjon i dag. Men la oss ta en edruelig titt på hvem som sier hva: Darwinistene hevder at: næringstilgang + egnede omgivelser og temperatur + en passe mengde tilfeldig 'støy' kan bli spontant til liv. Intelligent Design ( og kreasjonister) postulerer derimot at nye livsformer kan ha blitt til som resultat av: fininnstilt genetisk informasjon (tilført utenfra) + næringstilgang + egnede omgivelser og temperatur. Det siste er noe ganske annet enn det første. Det forutsetter at støyen' som sponan generasjon forutsetter, erstattes av genetisk informasjon. Mens 'støyen' kommer nedenfra, kommer informasjon ovenfra; fra en intelligent informasjonskilde. La oss se litt videre på forskjellen mellom informasjon og 'støy'.
Darwinismen forkvakler informasjonsbegrepet
Dagens opplyste mennesker mener å kjenne til DNA-koden. Men DNA i seg selv er ingen kilde til informasjon, eller noen kode. DNA er bærer av informasjon, og det er noe annet. Informasjonen hos DNA ligger ikke i selve dobbeltspiralen, men kun i trappetrinnene som holder de to enkeltspiralene sammen, slik at de blir en dobbeltspiral. Kodingskonvensjonen ligger ikke internt i DNA-spiralen. Den må være gitt på forhånd, eksternt. Vi skal se at darwinister forkvakler informasjonsbegrepet. Det skjer bl.a. ved at informasjonskilde og informasjonsbærer rotes i hop. De fleste mennesker har imidlertid en naturlig forståelse av dette: Energikilder er stoffer som gir energi: kull, olje, gass og fossefall. Energibærere er medier som i utgangspunktet ikke har energi i seg, men må få den utenfra, slik som høyspentledninger og oppladbare batterie
r etc. At hydrogen framføres som energikilde av noen, har den haken at det ikke finnes i fri form på jorda. Da kan det kreve ganske mye energi å utvinne det.
Informasjon er et oversanselig (metafysisk) begrep, fordi det alltid inneholder viktige ikke-sansbare elementer. Et grunnleggende bilde av informasjonsoverføring går som følger:
1. Budskapets meningsinnhold gis av avsender. 2. Budskapet kodes. 3. Kodet budskap sendes. 4. Mottagelse av kodet budskap. 5. Dekoding av mottatt kodet budskap. 6. Budskapets meningsinnehold tolkes av mottager. Av disse 6 trinnene er det bare 3 og 4 som er rent materielle. Kodingen som brukes i 2 og 5 er sansbar, men forutsetter et (metafysisk) valg av kodingskonvensjon. Å prøve å fjerne all metafysikk herfra, innebærer å blokkere informasjonsoverføringen. Darwinismen forutsetter at informasjon er et rent materielt og fysisk begrep. Det kan ikke begrunnes, og må tas for gitt -uten diskusjon. I realiteten innebærer det å fjerne 4 av de 6 trinnene ovenfor.
Darwinismens årsaker kommer nedenfra
Noen av oss lærte som barn at 'alt det gode kommer ovenfra'. Grunntanken i darwinismen er motsatt: 'Alle årsaker kommer nedenfra'. I darwinistisk tankegang er ikke livet noe som skjenkes oss ovenfra, tvert i mot kommer det fra pølen der nede. Livet kommer snikende fra en uidentifiserbar amøbe, nede i 'ursuppa'. Denne amøben har dratt seg opp etter håret den ikke har, og er blitt m
er og mer avansert på sin vei til å bli menneske. Det må være et filosofisk og logisk problem for darwinismen at alle forklaringer er fattigere enn fenomenene de skal forklare. Ved stadig reduksjon blir uvegerlig noe borte underveis. Det at liv spontant skal ha blitt til av ikke-liv er et slikt eksempel.
Avstamningshypotesen er en tanke om avstamning nedenfra, fra primitivt til høyerestående liv. Mutasjoner er en 'årsak' som kommer nedenfra, fordi den forstyrrer alle bestående strukturer. Naturlig utvalg er en 'årsak' som kommer nedenfra, fordi den prøver forklare ting bare ved å velge bort egenskaper fra bestående mangfold. Altså er darwinisters hovedforklaring ikke forklaring i det hele tatt.
Richard Dawkins som har vunnet enorm popularitet, bl.a. ved sin bok 'The selfish gene' uttrykker der en naiv overtro på det naturlige utvalg som årsak nedenfra. Det kan sammenlignes med at han oppfører seg som et milliardær-enebarn med bare fine leker. Et bortskjemt barn som er overbevist om at han har bare fine leker fordi han kaster alle som ikke er det. For et barn kan kanskje kasting være fullgod forklaring på at det gjenværende er fint. Det har den fordelen for barnet at det er takket være sin egen kasting at alle hans leker er fine. Han trenger bare takke seg selv som er så klok at han systematisk kaster alt som ikke er helt topp.
Sitat fra Dawkins 'The selfish gene': "Darwins teori om evolusjon ved naturlig utvalg er tilfredsstillende fordi den viser oss en måte hvor enkelhet kunne forvandles til kompleksitet, hvor uordnede atomer kunne gruppere seg i form av mer og mer kompliserte mønstre, inntil de endte opp med å framstille mennesker." Sett på bakgrunn av resonnementet ovenfor, finnes det ikke mye snev av troverdighet her. Ved å vrake ting skal en liksom oppnå at vakker kompleksitet oppstår av seg selv. At vi mennesker skal oppstå som resultat av slik uendelighet av vraking, virker mer som 'vrakgods' på oss. Dette er nok bare en myte, men tanketomme myter kan tilfredsstille mennesker følelser. Det som er tilfredsstillende ved denne myten, er nok bedøvelsens tilfredsstillelse.
Men hva skal en eller hjelpe seg med? Når en står overfor livet i dets rikdom og fylde, og eneste middel en har for å forstå det er reduksjon. En er pent nødt til å innbille seg at en forstår livet ved å kassere ting. Men om en reduserer livet, er det ikke livet en forstår. En bare fjerner og tabubelegger de virkelige årsakene. Og en bidrar til å fjerne essensen i informasjonsbegrepet. En må nesten forsøke redusere informasjonsbegrepet til noe materielt, om en vil hindre at noen årsak kan komme ovenfra. Konsekvensen blir at en bryter ned allmuens sunne fornuft under dekke av å være visere enn allmuen. Det får også den rare konsekvensen at resultatet kan bli bedre enn forutsetningene.
For kunst og musikk kan det medvirke til at en tror at verket er rikere enn kunstnerens sinn, eller rikere enn fargesammensetningene til rådighet på paletten. En kan innbille seg at komposisjonen holder et høyere musikalsk nivå enn komponisten. En tror maleriet blir vakrere enn forestillingen kunstneren hadde i sitt hode, da han laget det. Denne tankegangen har et filosofisk forklaringspoblem: Noe framstilles uten fullverdig årsak, -hvor kommer 'resten' fra? Men dette materialistiske prosjektet er ikke så viselig at det lar seg gjennomføre konsekvent.
Det materialistiske synet på lov og rett, går under navnet rettspositivisme. En rettspositivist vil se på en forbrytelse som et resultat av den arv og det miljø forbryteren springer ut fra og bærer med seg. Dette grunnsynet vil så langt mulig hente alle årsakssammenhenger nedenfra: fra en viljeløs arv og et ansvarsfritt miljø, som den stakkars forbryteren er prisgitt. En rettspositivistisk etterforskning vil gjerne vektlegge gjerningsmannens ansvar og motiv minimalt. Når det gjelder forbryteren, har en rettspositivist intet ønske om en årsak ovenfra. Når det gjelder offeret, er det naturligvis beklagelig, men gjort er gjort og 'det vil ikke hjelpe offeret om forbryteren straffes hardere'.. På papiret er saken forstått til bunns, på samme måte som en darwinist forstår livet til bunns, I sine egne tankesirkler vel å merke.
Men når en rettspositivist kommer til rettsalen, til virkeligheten så og si, må de også forholde seg til motiv for handlingen. Årsaken til forbrytelser må hentes ovenfra, fra forbryterens eget sinn og vilje. Å frita mennesket for ansvar for sine handlinger, er å degradere det til noe mindre enn mennesker. Når det konfronteres med det virkelige liv, faller grublerier om at alle årsaker skyldes arv og miljø til jorden. Men darwinister gjør akkurat samme feil, når de uten grunn, dogmatisk slår fast at alle årsaker er primitive og kommer nedenfra. Det er ikke livets årsaker, men darwinismens oppfatninger om dem som er primitive. Darwinisme handler om å projisere sine forestillinger over på livet og kalle denne projeksjonen en forklaring.
Det naturlige utvalg som årsak
Biologiprofessorene Stenseth og Høiland skrev i Aftenposten 13.okt. 2008: 'Charles Darwin viser at vi mennesker er en del av naturen som omgir oss. Nå forstår vi menneskets opprinnelse.' Dette utsagnet er litt drøyt, særlig når det er to sprenglærde professorer som uttaler seg. De forsøker antagelig fortelle at det naturlige utvalg er årsak til menneskets opprinnelse. Innsikten som disse to har om det naturlige utvalg, gjør at de synes de forstår fullt ut hvordan mennesket liksom ble til av laverestående vesener. Men forståelsen til menneskets opprinnelse, blir også en forståelse av hodet til mennesket hvor denne forståelsen angivelig sitter. Det blir dermed en forståelse av forståelsen til 'forståeren'. Her er fristende å legge til 'forstå-seg-påeren'.
Det er lov å prøve seg. Men det å tro at en forstår noe er ikke ensbetydende med at en faktisk gjør det. Biologiprofessorene har rett i at det er mulig å forstå det naturlige utvalg. Det naturlige utvalg har bare et trikk til rådighet: ' Å velge bort ting.' Det naturlige utvalgs repertoar kan sammenlignes med trubaduren Paul Simons 'One Trick Pony'. Denne ponnien hadde kun ett trick til rådighet der den reiste rundt og viste seg fram. Dermed nådde den ikke den store populariteten, men det naturlige utvalg har blitt den store vinneren! Om det ikke hjelper oss å forstå naturen, så har det i hvert fall hjulpet darwinismen å bli vinneren så langt. Men det kan snu! Tricket til ponnien var sikkert mer avansert enn det naturlige utvalg kan varte opp med.
Det naturlige utvalgs regi på livets scene er sammenlignbart med enhver annen regi, hvor en foretar utvalg til bruk på en scene. En velger bort det som ikke skal være med, så overlater en scenen til materialet som blir igjen. En analogi er Pål Bang 
Hansen, tidligere filmguru i NRK, der han innleder med å si. 'Nå skal vi presentere et utvalg av påskens nye filmer.' Han har valgt bort mange filmer, ut fra sine preferanser. Hensikten er å gi plass til de få som kan presenteres innenfor en begrenset tidsramme. Det er ikke slik at Pål Bang-Hansens utvalg er den egentlige årsak til de filmene som presenteres. Det at filmene var produsert og klare for visning var den bakenforliggende årsaken. Men det virker fortsatt som darwinister vil ha oss til å tro at: 'Naturlig utvalg er en dominerende faktor m.h.t. utforming av det biologiske livs mangfold,' slik professor Stig W. Omholt uttrykte det (Stenseth & Lie 1984, s177)
Omholt ønsket sikkert påpeke at naturlig utvalg er ansvarlig for at de genfrekvensene vi observerer i naturlige populasjoner er slik de er. Men det er ikke det samme som mangfold. Mangfoldet påvirkes negativt av det naturlige utvalg, ved at genetiske egenskaper dør ut fortere enn om seleksjonen ikke hadde vært virksom. Sitatet ovenfor hadde vært bedre tilpasset virkeligheten om ordet 'mangfold' hadde vært byttet ut med 'begrensning'. Det er heller slik at naturlig utvalg er mangfoldets fiende enn dets kilde. Dette er et eksempel på at i darwinismen er en fornøyd med overflatiske spekulasjoner, i stedet for å gå i dybden etter forklaringer. En skulle tro nye egenskaper ble utviklet på grunn av seleksjon, slik de snakker. Men naturlig utvalg virker alltid på egenskaper som allerede er tilstede.
Det er imidlertid en dypereliggende grunn til at det kan virke som nye egenskaper dukker opp via naturlig utvalg, og det er at mange genetiske egenskaper er recessive: "recessiv" kommer fra latin og betyr "vikende". Recessive gener er gener som er vikende i forhold til dominante gener. Dominante gener kommer til uttrykk om de er arvet bare fra en av de biologiske foreldrene. Recessivt virkende gener må arves fra begge foreldre for at de skal komme til uttrykk. Et velkjent eksempel er at gener for brune øyne er dominante, og at gener for blå øyne er recessive.
Vi og de fleste dyr og planter er diploide vesener. Det innebærer at arvestoffet vårt består av kromosompar. Hvert kromosompar har dobbel dose av genetisk koding, der den ene delen kommer fra far og den andre fra mor. Ofte er den genetiske informasjonen i det ene kromosomet i et par dominerende, slik at innholdet i det andre paret undertrykkes. Mange av våre mutasjonsskader er recessive. Dersom alle våre mutasjoner hadde kommet til uttrykk, hadde det ikke vært mange friske mennesker. Våre friske dominante gener redder oss fra våre syke recessive gener gang på gang. Men recessive gener kan også inneholde svært verdifull informasjon. Til tider kan det være livsviktig for en populasjon.
Dersom miljøet forandres, kan recessive egenskaper framkalles og bli synlige dersom det naturlige utvalg får tid på seg til å virke. Det vil da velge bort egenskaper som 
ikke er gunstige i det endrede miljøet. Om de skjulte egenskapene ligger godt skjult, kan det ta tid for dem å bli virksomme. Dersom miljøendringene skjer raskere enn de skjulte egenskapene rekker å komme fram, holder ikke den genetiske driften tritt med seleksjonspresset. Da kan hele populasjoner dø ut. Dette skjedde i mange norske fiskevann på 70-tallet, grunnet sur nedbør. Det naturlige utvalg er en metode for å få gjort genetisk informasjon operativ. Det må ikke forveksles med en årsak. Kaldpressing er beste metode for å lage olivenolje med høy kvalitet. Om resultatet blir bedre enn varmebehandling, kan en lett tilskrive kaldpressingen som årsak til den bra kvaliteten. Men den tilførte ikke oljen noen egenskaper frukten ikke hadde i utgangspunktet. En slik overtro på en metode ligner den darwinister legger for dagen i forhold til naturlig utvalg.
Likevel kan det naturlige utvalg være viktig for å ivareta et gitt mangfold i en populasjon, innenfor en art. Om ulike laksestammer kommer fra et felles opphav med rik genetikk, så kan denne utvikle seg av tre ulike grunner: 1) Ved det naturlige utvalg 2) Ved tilfeldig genetisk drift 3) Ved tilfeldige mutasjoner. Det siste kan vi se bort fra her, da de er av marginal betydning. Naturlig utvalg er den av de to andre som er minst skadelig for mangfoldet. Det er to ting som er viktige for at naturlig utvalg ikke skal bli spolert av tilfeldig genetisk drift: i) De lokale populasjonene må være store nok til at genetisk drift ikke betyr for mye ii) De lokale forholdene må være stabile nok til at det naturlige utvalg kan få virke under tilnærmet konstante betingelser. Det naturlige utvalget har en kobling til de lokale forholdene, mens det ikke gjelder den tilfeldige genetiske driften.
Å sammenligne naturlig utvalg med tilfeldig genetisk drift blir omtrent som å sammenligne en bred sakteflytende flod med en elv som går i et bratt fossestryk. Sammenlignet med fossefallet kan elven betraktes som en horisontal strømning. Men derav kan en ikke slutte at den strømmer svakt oppover! Tyngdekraften gjelder i virkelighetens verden. I den darwinistiske verden hevdes at mangfoldet øker på grunn av naturlig utvalg. Det er i beste fall sammenlignet med hva mangfoldet ville ha gjort ved tilfeldig genetisk drift. Dermed kan det med en viss rett hevdes at naturlig utvalg virker konserverende. Om en opplever darwinistisk lovprisning av seleksjon, kan en huske at om den ikke forklarer naturen, så forklarer den darwinismens hegemoni. Og det holder i massevis ser det ut til.
Darwinister har laget sin egen seleksjonsliturgi der følgende trosbekjennelse framføres: 'Denne egenskapen (seleksjon) utviklet seg fordi det var gunstig for overlevelse'. I NRKs naturprogram på TV, ble ordet overlevelse på brukt på en spesiell måte: 'overlevelse i form av seier i konkurransen om økologiske nisjer'. I følge darwinismen må alltid seleksjonen være årsak til spesielle egenskaper hos en art. Men la oss se litt grundigere på dette. Det kan faktisk finnes andre og flere muligheter: i) En annen og dypere årsak kan ligge bak det naturlige utvalg. ii) Det naturlige utvalg kan være en virkning i stedet for en årsak. iii) Det naturlige utvalg er verken en årsak eller en virkning.
Vi så ovenfor at recessive gener ofte er den dypere og egentlige årsak bak fenomener som kan se ut som resultat av det naturlige utvalg. Vi har nevnt ørretens evne til å stå imot sur nedbør. Det naturlige utvalg er bare en metode for å lokke fram egenskaper som ligger godt gjemt i artens arvestoff. Det naturlige utvalg er heller ingen årsak til konkurransen om økologiske nisjer. Det er heller motsatt. Det er konkurransen om begrensede goder som er den bakenforliggende årsaken. Og det naturlige utvalg er virkningen av denne årsaken. Det naturlige utvalg er heller ikke årsak til livets opprinnelse. Der måtte det noe kvalitativt nytt til. For å fylle økologiske nisjer er det et annet prinsipp som gjelder: 'førstemann til mølla..' Det er først når konkurransen tetner seg til at det naturlige utvalg trår i kraft.
Det naturlige utvalg er heller aldri årsak til overlevelse. Overlevelsen har høyere prioritet. Først da den grunnleggende overlevelse er på plass, kan det finnes noe å drive seleksjon på. Det må være liv, for å være håp! I følge darwinismen blir livet ofte nærmest tas for gitt. Er det ikke en livsform som benytter seg av mulighetene, blir det en annen. 'So what?' Det har imidlertid vært kriseperioder for enkelte populasjoner, og kan fort bli det igjen med svingninger i miljø og klimavariable.
For noen år siden var det bibestanden som var utsatt. Mange viktige avlinger er avhengig av bestøvning fra bier. Ingen andre dyr bidrar så mye til planteproduksjon som det bier gjør. Pollinering (bestøvning) er livets motor, som sørger for at plantene kan leve videre. I følge en EU-publikasjon er 76% av matproduksjonen i verden avhengig av biavlen. I Europa er 84% av matproduksjonen avhengig av pollinering.Darwinismens bidrag i en slik krisetid, var deprimerende. Det kom mest etterpåkloke ord og påstander, lite av konkrete råd og virkemidler. Dersom bare noen få prosent av midlene brukt til mutasjoner på bananfluer var benyttet på bier, kunne en vært mye bedre rustet til å møte krisen. Bier er et sosialt insekt. Ansvarlig forfatter Peder A. Tyvand har i den sammenheng bidratt med en populasjonsgenetisk modell for sosiale insekter, som kan være til hjelp for bestandens overlevelse.
Destruktive krefter som ikke kan skape
Så kan en alltids undres hvorfor darwinismen hadde så lite konkret å bidra med når våre viktigste husdyr var i krise. Etter vår mening er det fordi darwinismen er en tankeflukt. En akrobatisk øvelse i å tenke i strid med virkeligheten. Darwinismens så såkalte mekanismer snur tingene fullstendig på hodet når det gjelder byggende kontra destruktive krefter i tilværelsen:
a) Naturlig utvalg er 'borgerkrig'. En nedbrytende kraft som er i stand til å ensrette og gradvis redusere det rike mangfold som naturen er utrustet med. Så hjelper det lite om det finnes andre krefter som kan gjøre nedbrytingen raskere.
b) Tilfeldige mutasjoner er støy. En forstyrrende kraft som gradvis bryter ned den finstemte informasjonen, harmonien og balansen som er nedlagt i skaperverket.
Egentlig er det ganske hårreisende at det er mulig å gjøre disse negative kreftene positivt ansvarlig for alt liv som utfolder seg på planeten. I stedet for å reise bust mot denne pseudo-åndelige, kvasi-intellektuelle tankegangen, bøyer mange hodet uten å mukke under det destruktive åket. Teologer av god vilje hevder på ramme alvor at kirkens skapelses-formidling må være et lydrike under darwinismens mytologi. Og det er en mytologi på kollisjonskurs med realitetene. La oss se mer på hvordan darwinismens to 'mekanismer' blir tillagt egenskaper stikk motsatt av det de har:
1) Tilfeldige mutasjoner får æren for oppbygningen av biologiens orden og genetiske informasjon. I virkeligheten virker mutasjonene ensidig og irreversibelt nedbrytende på biologisk orden og genetisk informasjon.
2) Seleksjonen tildeles ansvar for livets fantastiske mangfold. I virkeligheten foretar det naturlige utvalg en ensidig og irreversibel reduksjon av naturens mangfold.
Det er en merkelig retorikk som gjør seg gjeldende omkring naturlig utvalg. Om en hevder at naturlig utvalg bidrar til å redusere mangfold, er det erfart at noen darwinister kan rødme av sinne. Da kan det være godt å minnes at menneskeheten er den eneste art som kan rødme :-) Når naturlig seleksjon påstås å bringe egenskaper inn i en populasjon, skyldes det som nevnt recessive egenskaper i populasjonen. Når egenskaper i populasjonen kommer for langt på grunn av seleksjon, kan det bare gå én vei: ut av populasjonen. Endelig tar det naturlige utvalg fokus vekk fra overlevelse og flytter det over til en fiktiv perfeksjonisme, mens selve livet tas for gitt. Det reduseres til noe en 'tar for gitt'.
At noen mennesker tenker slik, får bli deres sak. Problemet er når dette skal gjøres til samfunnets monopoliserte lære. Darwinismens framtredende holdning er at det ikke kan være legitimt å tenke eller lære annerledes i skole eller kirke. Om folk som lærer annerledes får sparken, vitner det om at en ikke har mye toleranse mot annerledes-tenkende. Overfor kritikk kan darwinist-tilhengere opptre som de sitter med både fasit og kan sette sluttstrek samtidig. Innen riksdekkende media som NRK har darwinister i praksis hatt monopol så lenge at nykommere som bidrar med nytt budskap, anses som uvelkomne 'nybegynnere og fremmedelementer'.
Kontinuerlig hjernevask for det norske folk
Den norske offentlighet levner ikke den menige samfunnsborger særlig mange muligheter til å tenke fritt omkring livet. På alle nivåer fra barneskole, via videregående og høyere utdanning, samt i offentlig budsjettering og misjonering i media. Norske borgere står overfor et trehodet troll: i) Indoktrinering i skoleverket ii) Yrkesforbud i akademia iii) ensretting i media. Denne hjernevasken har pågått så lenge og så kontinuerlig, at den snart ikke merkes lengre og forveksles med normalitet.
Media er kanskje den lydigste medløperen i så måte. Darwinistene har enkelte servilt underdanige tjenere i media. Kanskje den lydigste, er avisen som påberoper seg de sterkeste meningene: Dagbladet. Oss bekjent har det skjedd én gang at ei stakkars dame fikk spalteplass med et motinnlegg mot darwinismen der. Det ble raskt fulgt opp av 4-5 darwinistiske motinlegg mot damen som ikke kom til med gjensvar.I slutten av en debatt med kun forsvar for darwinismen, sendte hovedansvarlig redaktør her inn motsvar. Han fikk til svar at 'debatt-festen var over'.
Faktisk er det lettere å komme til med kritisk stoff mot den etablerte lære i Klassekampen. I det hele er det en mer åpen holdning overfor darwinismen i tidligere kommunist-land enn det er i Norge i dag.
Likevel ser forbausende mange nordmenn gjennom ensidigheten i media. De fleste later imidlertid til å tenke at: i) ensidigheten i media beror på enighet om sak. ii) Darwinistisk ensidighet i norske media er ikke tilsiktet, men følger av saklig enighet i akademisk verden. Media har jo nese for konflikter, og bør åpne opp for debatt på like premisser. Akademikerne lener seg mer på media enn omvendt. Det kan bli spennende når mediafolk oppdager at de ikke skylder darwinister noe, og at darwinister står i ensidig takknemlighetsgjeld til mediefolk -uten å yte gjengjeld. Om evolusjonskritikken skulle øke i media, skal det ikke så mye til før politikerne begynner gi darwinistene 95% i stedet for 100% av forskningsmidlene. Det er til sammenligning flere enn 5% som er helt mot darwinismen.
Praktisering av darwinismen i samfunnet
I Norge synes darwinismen å være hevet over vanlige regler for samkvem i et sivilisert samfunn. Darwinister tar for gitt at de både skal ha: 100 % av statlige forskningsmidler, av universitetsprofessorene i biologi, av pensumlitteraturen i biologi og populærvitenskapen i media. Resten av samfunnet står og ser på at darwinismen dyrker eget enfold. Det kan virke som den er såpass svak læremessig at den er avhengig av monopolsituasjon for å klare seg. Det å gi ytringsfrihet kun til én part, er tvang ikke frihet. Om noen en sjelden gang kommer til med noen få setninger, utløser det straks offentlige personkarakteristikker og ukvemsord.
En bok om skapelse
Denne boken er noe så sjeldent som en bok som støtter skapelsen. Det burde ikke være så uvanlig som det er. Hver gang det undervises om naturen og livet, viser læreren til livets og virkelighetens under. En skulle tro det trengtes mye tro for å underslå design i verden omkring oss, men folk kan ha 'bind for øynene'. Når en har sett ting tilstrekkelig mange ganger, er det fort å bli sløv og ta ting for gitt. For noen er det liksom ikke noe rart å se kjempetrær gro opp av bitte-små frø, eller barn komme til verden iverksatt av det samme. Det skjer helt av seg selv, synes mange å tenke.
Men undervisning og sann vitenskap handler om skapelsen. Vitenskap er viten-skap, eller viten om skapelsen. Å være vitne som forteller noe om skapelsen, og bekjenne den viten vi mennesker har klart å trekke ut av skapelsen. Om en gjennomsnittlig norsk professor en sjelden gang skal snakke om livets store spørsmål, og prøver gi et vitenskapelig svar på: 'hvor kommer vi fra?' 'Hvor går vi hen?' og 'Hvorfor er vi her?' I de tilfellene er det 
samme svar som kommer tre ganger: 'Darwin med sin lære om mutasjoner og utvalg'. Menneskehetens tre eksistensielle spørsmål påkaller bare snusfornuftige skuldertrekk fra en darwinist. Svarene som en typisk ortodoks darwinist er i stand til å gi på disse tre er bare utrolig grunne og forutsigbare:
1. 'Hvor kommer vi fra?' Mennesket kommer fra primitive halvaper
2. 'Hvorfor er vi her?' Vi er her for å raske til oss privilegier og formere oss
3. 'Hvor går vi hen?' Vi går mot den kosmiske varmedød og må sette tydelige fotavtrykk for at det kan sees vi har vært her
Utvalg og bilder ved Asbjørn E. Lund